Da jeg utdannet meg til journalist på midten av 1970-tallet, var avisene meningsbærere, og de var på papir. Her i landet kom den første nettavisen i mars 1995, nærmere bestemt Brønnøysund Avis – to dager før dagbladet.no.

Da jeg tok mine første skritt inn i medieverden, var aviser gjerne assosiert med et parti. Avisen kunne være eid av et parti – altså en ren partiavis – eller de kunne i varierende grad støtte et politisk syn.

De første avisene i Norge ble etablert på 1760-tallet, lenge før parlamentarismen. Norges eldste parti – Venstre – ble stiftet i 1884. Høyre så dagens lys kort tid etterpå i det samme året. Avisene valgte side etter at politiske partier var skapt. Dagbladet var venstreavis. Aftenposten målbar Høyres tanker og meninger.

Avisene var ikke bare meningsbærende – de var også kamparenaer. Politiske feider utspilte seg i spaltene. Det meste av avpolitiseringen av avisene fant sted på 1980-tallet. For eksempel skiftet Arbeiderbladet navn til Dagsavisen på slutten av 1990-tallet for å vise distanse.

Media kalles også for den 4. statsmakt – og med rette. Media har en viktig rolle som kritiker og overvåker. Det er en selvpålagt rolle. Gang på gang kan folk se hvor viktig det er at media er innbyggernes vaktbikkjer. Media avdekker feil og mangler.

Dette gjelder ikke bare for de store redaksjonene. Også vår egen lokalavis, Akersposten, gjør en jobb på vegne av innbyggerne. I vår del av byen skjer det mange og store utbygginger - og Akersposten følger med. Skriver om planer. Etterlyser når ting ikke skjer som det skal. Graver seg ned i detaljer og følger med med argusøyne.

Under pandemien ble det jevnlig fortalt om hvordan vaksineringen foregikk, hvor mange doser bydelene fikk, og hvor innbyggerne skulle reise for å bli vaksinert. Det er en del av medias samfunnsoppdrag.

I dag, 3. mai - på pressefrihetens dag - ser man det tydelige tegnet på at Akersposten er en del av Amedia. Avisen får tilført ressurser, og det vil blant annet si at journalistene i enda større grad enn tidligere kan følge med på hva som skjer samt fortelle om store og små begivenheter i vårt område.

En gammel nyhetsjournalist som meg ser med glede på at nettaviser gir en fantastisk mulighet til å være kjapt ute med artikler. Radio og TV har ikke lenger eneretten på å være først ute med nyheter.

Men jeg er bekymret for følgende trend. Nettavisene teller antall klikk, det vil si at avisene teller hvor mange som leser eller kikker på, hver sak som er lagt ut på nettet. Jeg frykter en utvikling der antall klikk blir det altoverskyggende. Vil vi få en utvikling der antall klikk vil komme til å bestemme hva nettavisene skal formidle? Er det kun det folk vil ha, som skal bestemme innholdet i det som blir formidlet? Er kommentarer, slik som denne, på vei ut?

Jeg håper at det meningsbærende ikke drukner i et hav av fokus på antall klikk. Det må fortsatt være plass til meninger, debatter og kommentarer. For hva skjer om det kommersielle går av med seieren? Vinner antall klikk er jeg redd for at det vil si at annonsørene setter seg i førersetet og lar redaktøren få rollen som annenpilot. Skjer det, forlater avisen sitt samfunnsoppdrag.

Bjørg Duve journalist