HAUGER: – Da vi fikk medaljen, hadde det ikke helt gått opp for meg, Da var det fortsatt sånn "hæ?", men nå når vi feirer i garderoben og kjenner på stemningen, så begynner det å gå opp for meg, ler Ina Kim Dahl.

Gullet er blitt feiret både på isen og både garderoben, og ett døgn tidligere var hun med på gullfesten til Readys juniorlag på guttesiden siden jenter kan spille med juniorlag på guttesiden så lenge de vil.

– Det er et helt annet nivå enn det som er i dameserien, for det går mye fortere, og de er mye mer fysiske, men jeg synes det bare er gøy. Jeg får utviklet meg på en annen måte enn det jeg gjør med damelaget, sier Ina.

Ina har spilt for klubben hele livet og er kjent for en som lever og ånder for idretten sin.

– Jeg startet med bandy da jeg var bitteliten med broren min og faren min på Gressbanen, og spilte. Så det var de som introduserte meg for sporten, og etter det har det bare grodd og grodd. Det betyr veldig mye for meg, og det er en veldig stor del av hverdagen min. Jeg vil si at det er nesten hele livet mitt, sier Ina.

Og hun har absolutt ambisjoner.

– Jeg har tenkt litt på Sverige, og jeg har litt kontakt med noen klubber der, men det har nesten ikke blitt noe av. Jeg vet ikke helt om det passer seg eller om det er tiden for det, men jeg trives kjempebra her. Jeg ser ikke noe grunn til å flytte fra det her, sier Ina.


Fra 1-0 til 1-5

Men finalen startet ikke på beste vis for Ready. Etter litt fram og tilbake fikk Stabæk straffe etter tolv minutter, men den tok keeper Karen Solem Knutsen seg av.

– Når man får en sånn straffe i mot så tidlig, så er det ekstra deilig å ta den, og det skaper ekstra energi utover i kampen. Jeg kjenner jo Stabæk-damene så godt også, så det er ekstra deilig å klare å ta den, smiler Karen.

Men bare tre minutter senere var Stabæk igjen på farten og etter at en Ready-spiller fikk en uheldig touch med kølla etter et skudd fra Vibeke Tonning, og ballen gikk en bue over alle og inn i mål.

Dermed sto det 1-0 før seksten minutter var spilt.

– Det var veldig kjedelig at de fikk et mål der, men jeg merket på jentene at vi visste at det bare var et "tullemål", at det bare var å børste det av seg og kjempe videre, sier Karen.

Og Ready stanget, stanget og stanget, men 38 minutter ut i matchen fikk de corner hvor Ina Kim Dahl stilte seg opp, svingte kølla, og utlignet til 1-1.

– Det betydde veldig mye. Det var deilig for min egen selvtillit og ikke minst for laget at vi fikk inn det 1-1-målet, sier Ina.


Med 1-1 til pause var det forholdsvis jevnt like etter hvilen, men etter tolv minutter driblet Filippa Soelberg Horn seg gjennom et par Stabæk-spillere og etter en klarering fikk Ina ballen på kølla, og fyrte av. Skuddet rullet sakte under keeper og inn i mål.

– Jeg skjønte ikke helt at den gikk inn før dommeren blåste av faktisk - jeg trodde at keeperen tok den, sier Ine.

Og det virket å sette skikkelig fyr på Ready.

Åtte minutter senere tok Ingrid Elizabeth Tufte med seg ballen fra midtbanen og fikk med seg Marie Dregler Nordbø inn foran mål.

– Hun la den inn igjennom beina på keeper. Da tok jeg bare kølla og jeg prøvde å "koste" den inn i mål, ler stortalentet (15).

Ballen føk i nettmaskene til 2-3 og fire minutter senere la Horn inn til Mina Cecilie Melbye som økte til 1-4 før Tufte assisterte til Julie Møllhausen som la på til 1-5 to minutter før slutt.

Fra korsbåndskade til NM-gull

En spiller dette NM-gullet nok betydde en del for er Marie Dregler Nordbø (15).

– For ni måneder siden trodde jeg ikke at jeg kom til å sitte her med en gullmedalje rundt halsen. Det er helt utrolig, smiler Marie.

Ungjenta fikk ikke lov til å være med for ett år siden fordi hun var for ung, og så røk hun korsbåndet utpå vårparten, men gjorde comeback for et par måneder siden.

– Det kjennes veldig deilig. Det viser bare at jeg får igjen for alle de timene på styrkerommet med rehab, forteller hun.

– Hvordan har den tiden vært?

– Det har jo vært kjedelig å se på fra sidelinjen, men man lærer mye av å være skadet. Man lærer å sette pris på det når man spiller, man lærer å sette pris på når man løper, det man faktisk kan gjøre, og så kjenner man også på savnet med idretten. På hvor mye det faktisk betyr for meg, sier Marie.