– Jeg var sliten av å leve i skjul og være på flukt

OSLO VEST: – Barn helt ned i barnetrinnet sier «jeg skal sexe deg» I tillegg blir barn konfrontert med at de ikke har fine klær. En Moncler-jakke til 7000 kroner er neppe noe alle barn får hjemme, sier Christian Réne Wold.

– Unge er opptatt av sosiale medier. I dette trenger de sterkere forbilder, og det krever noe nytt av oss foreldre og voksne.

Christian Réne Wold (47) vet hva han snakker om. Han har levd av utseende sitt, og på verdier knyttet til kroppens estetikk. Han påpeker at når alle er så «vellykkede», og alt er gjennomsiktig som i dag, må vi voksne være tryggere.

– Det er de voksne som skaper verdiene barna bærer videre. I dag ser vi 12-åringer med Gucci og Givenchy! Og de skiller på hva som er ekte og fake, fortsetter Christian René.

Ny generasjon

Generasjon Z. De som ikke husker en oppvekst uten Instagram, Snapchat, influencere, likes, streaks, og som er hypersosiale. Forskning viser at vi fremdeles har en veltilpasset, aktiv og hjemmekjær ungdomsgenerasjon, der de aller fleste ungdommene trives og er godt fornøyde med foreldrene sine, med vennene sine, med skolen de går på, og med lokalmiljøet der de bor.

De fleste har en aktiv fritid der sosiale medier, dataspill, trening, organiserte fritidsaktiviteter, skolearbeid og samvær med venner preger hverdagen. Men forskning sier også noe om press. Om psykiske plager. Noen faller utenfor. Noen unge har lite fremtidsoptimisme. De havner i kriminelle baner, og noen ruser seg.

For en økende andel unge er greia å være gangster. De skal flashe, slik gangsterne gjør det med sin dyre og ekstravagante livsstil. En stil de unge inspireres av gjennom forbildene sine på Instagram.

– De skaffer seg pengene på gata, ved å selge dop. Foreldrene henger ikke med og forstår ikke hva som foregår. Dette gjelder over hele byen, ikke bare i sentrum og i øst, sier han.

– Vi voksne har et ansvar, et ansvar vi må ta på alvor. Og voksne må slutte å peke på enkelte grupper i byen, for å skyve skyld over på andre. Dette er ikke et alvorlig problem kun forbehold én del av byen. Derfor reiser jeg rundt for å snakke om min historie og mine erfaringer. Budskapet er tidløst.

– Hvis du skal skape endring i livet, begynner du med deg selv, og slutter med deg selv, fortsetter Christian Réne.

Dagens arenaer for selvpresentasjon gjennom nett og sosiale medier, der man til enhver tid kan iscenesette seg selv, til applaus eller fravær av applaus, bidrar til et voldsomt press på den oppvoksende generasjonen. Det individualiserte samfunnet vi lever i har skapt et langt større press på unge nå enn før. I tillegg er ungdomsfasen i dag en disiplinering til voksenlivet, med særlig fokus på utdanning.

– Vi har tilsynelatende et hav av muligheter, og dette ubegrensede mulighetsrommet skaper et press på unge til å lykkes.

– I tillegg er utseendefokuset og alle mulighetene omfattende, påpeker Christian Réne. Det har gått i retning av uoppnåelige idealer. En skummel utvikling, legger han til. – Bare det at man ikke har, men vil ha, gir en kort vei til å stjele eller skaffe penger på en rask måte.

Farlig og altoppslukende kriminell underverden

Tilbake til 90-tallet. Tiåret som for noen bare skled forbi, mens de ventet på hva som skulle skje da det bikket år 2000. Stikkord er uansett housemusikk og grunge. Christian Réne vokser opp i Oslo vest, på Majorstuen. Han er skoleflink, og prestasjonene ruver høyt gjennom barnetrinnet, likeså gjør karaktersnittet på Handelsgym. Han fortsetter studiene innenfor økonomi, trener mye og skaffer seg flere jobber for å spe på i en mager studenttilværelse.

Etter hvert jobber han som dørvakt på Oslos mest legendariske klubb, Head On, i Rosenkrantzgate. Blant god puls fra funk og acid jazz. Roots og grunge. Christian Réne blir med tiden like ikonisk som klubben som står for kompromissløs siling i døra. Det er kjendismyggpapir. Et sirlig kø- og silesystem. De som slipper inn føler seg privilegerte. Det er funky folk og stjerne-DJs fra utlandet. Christian Réne er utelivskonge, og de aller fleste som er en del av Oslos uteliv på nittitallet, husker den celebre dørvakten med tatoveringer og digre, solbrune muskler.

Videre griper han publikum som stripper og danser for Great Garlic Girls. Christian Réne elsker å stå på scenen. Hans utseende og kropp gir kontrakt med Heartbreak modellbyrå, og etter hvert går han moteshow for blant annet Ralph Lauren, DKNY, og Bjørn Borg. På denne tiden har han opparbeidet et image, han er interessant, også visuelt. Klærne er dristige. Et eget mot når det kommer til image. Han flytter seg til USA som danser og modell.

– I denne verdenen er det mye festing. Mye penger. Mange damer. Mye dop, sier han.

Han trekkes stadig mot behovet for å se bra ut, og fornektelsen av kroppens biologi sørger for å flytte biologiske grenser. Christian Réne begynner å eksperimentere med veksthormoner og steroider. Kanskje blir det nødvendig for å beholde selvrespekten og selvbildet, i et miljø der utseende er førende for suksess. De sterke følelsene av et kroppsideal som er fysisk umulig å oppnå uten bruk av anabole steroider og veksthormoner.

– Du blir rusa på deg sjøl, rusa på din egen beruselse, noe som forsterker dopingens positive effekt, sier han og fortsetter: – Steroider gjør noe med hodet ditt.

Vil ha samme kropp som Ronaldo

Ifølge en studie fra NTNU og Harvard University har unge menn som er overopptatt av å bygge muskler, vesentlig høyere risiko for å bli deprimerte. I tillegg fremkommer det at det er fire ganger så høy sannsynlighet for å bruke lovlige og ulovlige kosttilskudd og anabole steroider. Foruten dette trekkes overstadig beruselse i helgene frem.

– Problemet oppstår når kroppen til profesjonelle idrettsutøvere som Ronaldo blir idealet for gutter og unge menn. En forventning til at kroppen din burde se ut på en spesiell måte, og at du føler deg målt på utseende fremfor andre kvaliteter, sier Christian Réne.

Å ha følelsen av at man ikke er god nok og ikke mestrer livet, er ikke noen god følelse å leve med, sier Press, som er Redd Barnas ungdomsorganisasjon. De jobber mye med kroppspress og krysspress.

– For de unge oppleves det som at omgivelsene har urealistiske forventninger. Dette kaller vi krysspress, sier Mina Vinje, leder i Press.

Krysspress beskriver følelsen av å måtte strekke til overalt, hele tiden. I dag kjenner mange unge på at de skal prestere godt på skolen, fikse lekser, bruke tid på trening, men også ha mye tid til venner. Unge skal ha de riktige klærne, og de skal legge ut de riktige bildene på Instagram. Unge skal spise sunt og bli sterke, og de skal bruke mye tid med familien.

– I dette må unge være på topp hele tiden, og de opplever hele tiden å bli vurdert. I tillegg skal de hele tiden være tilgjengelige, sier Vinje.

– Sosiale medier fantes ikke tidligere, men det gjør det i dag. Her finnes mye reklame og derav mye kroppsspress, da unge blir presentert for et ideal som er veldig ensidig. Og dette er det noen som tjener penger på.

Vinje påpeker at ansvaret først og fremst ligger på politikere, reklame- og mediebransjen. Men foreldre har også et ansvar i barn og unge sitt liv. Barn blir i stor grad påvirket av foreldrene sine, og de har derfor et ansvar for å ikke videreformidle sitt eget kroppspress.

– Voksne har et ansvar og må ikke snakke negativt om egen kropp foran barna, sier Vinje avslutningsvis.

«Du ser ikke like bra ut som du gjorde!»

I 1998 får Christian Réne prolaps, og karrieren blir satt på vent. Men seks uker etter operasjonen sitter han på flyet til USA igjen.

– Jeg fikk jobber, men jeg hadde ikke trent på seks uker.

Under et oppdrag får Christian Réne beskjed om at han ikke ser like bra ut, og derav ikke de jobbene han ønsket seg. Hele drømmen blir knust.

– Jeg ble utrolig skuffa, åpningen hadde lukka seg. Jeg hadde bygget opp alt rundt dette, og med ryggproblemene raste alt som et korthus.

Etterlyst av Interpol

I 1999 forsvinner han fra samfunnet. Han trekker seg ut. Christian Réne er lei av å prestere og han er lei av skuffelse. Han bor ofte på hotell, fester mye, ruser seg og kjøper dyre klær. Videre går det etter hvert i bedrageri, økonomisk kriminalitet og andre kriminelle tjenester. I dette harde og destruktive livet mister han også et tosifret antall venner.

– Jeg følte meg fri.

Christian Réne er dypt inn i en kriminell verden, der penger styrer. Han ruser seg på ecstasy og kokain, og kan lett bruke 30.000 kroner på en dag. Han har et utseende som en gangster, digre muskler og skyhøy attitude. Kokainen sørger for at puls og blodtrykk skyter i været. Ved siden av dette er han i en kontinuerlig katt og mus-lek med politiet.

– Men jeg skadet aldri folk, og jeg drev aldri med våpen. Men jeg var der det var penger å hente, fortsetter Christian Réne og legger til at han var en annen person den gangen. Kald. Kynisk. Han kjente hele Oslo og satte folk i kontakt med hverandre.

– På mange måter var jeg en konsulent i den kriminelle verdenen der jeg gjorde det meste. Jeg var bekymringsløs.

– Samtidig var jeg paranoid og sliten.

Guardia Civil i hælene

En varm ettermiddag i den katalanske byen Barcelona, nærmere beskrevet på hovedgaten La Rambla, hadde Christian Réne tolv karer fra den spanske halvmilitære politistyrken etter seg. Blant yrende folkeliv, underholdning, salgsboder, flaksende papegøyer og kaféer.

– Jeg kom som vanlig i full fart på rollerblades, opptatt med mitt, og oppdager en svær kar i veien, men tar for gitt at han skal flytte seg. Jeg hadde jo stor fart. Men mannen rikket seg ikke av flekket og jeg meide han ned som en bowlingkjegle.

– Jeg så ikke at det var Guardia Civil, ler han høyt.

Det hadde visstnok vært et ran i en av forretningene på La Rambla. Christian, med sitt utseende, der blades, en diger bag og høy hastighet i tillegg var førende for profilen, fremsto han antakelig lumsk. Før Christian Réne visste ordet av det, hadde han en politistyrke i hælene, og ferden gikk radig gjennom gatene.

– Det gikk unna, og jeg fikk et solid forsprang.

Ved Plaza de Catalunya, etter én kilometers jakt, smetter han ned på en benk, tar av seg de avtakbare hjulene, lua og t-skjorta, og nyter den åpne plassen med alle duene.

– Hele situasjonen ble komisk, ler han og forteller at han ba en av politimennene om fyr til en røyk.

– Det fikk jeg! Etter dette så jeg at de snakket i walkie-talkie, men forstod på samtalene at «bastarden på rulleskøyter» hadde kommet seg unna.

En regntung ettermiddag i Oslo spaserer han inn på et av de fasjonable hotellene i Oslo sentrum. I buksa har han et sekssifret beløp som skal overleveres til en fyr på et rom i sjette etasje. I resepsjonen i første er det fullt av politifolk. De ser på Christian, men han spaserer kaldt og rolig inn i foajeen, slår ned paraplyen sin, og går videre inn i heisen.

– Skal dere opp, spør han én av betjentene som følger etter.

Politiet trykker på knappen for sjette etasje. Christian trykker på syvende etasje. Der ringer han kompisen og sier at politiet er på vei. Selv stikker han ut bakveien.

– I sånne situasjoner er det normalt å bli usikker og nervøs, men jeg ble trigget. Jeg søkte etter spenning, og det var nok noe av det som gjorde det vanskelig å komme ut av kriminalitet.

Christian Réne var lyssky og ujevn, uberegnelig, som han selv beskriver. Han fortrenger alt og i seks år lever han i Oslos underverden. Men så blir han tatt.

Christian Réne var etterlyst gjennom den internasjonale politiorganisasjonen Interpol i seks uker, for en svindelsak.

En lørdag kveld stikker han innom McDonald’s på Grønland for en burger, før han skal ut på byen. Han er vant til at politiet leter etter han, og er alltid på vakt.

– I det jeg skal gå ut av McDonald’s, ser jeg to folk i Helly Hansen-jakker. Når jeg spaserer ut døra prikker de meg på ryggen, legitimerer seg og viser et etterlysningsbilde av meg.

En befrielse

– Det var egentlig en deilig følelse. Jeg var sliten av å leve i skjul og være på flukt. På denne tiden var jeg registrert med fire forskjellige adresser.

Christian Réne blir satt i varetekt med brev- og besøksforbud i seks uker. Først året etter falt dommen. Et års fengsel for bedrageri, med nærmere én million kroner i økonomiske krav.

– Jeg slapp ut 31.12. 2008. Og startet på nytt.

Han lever på sosialstønad i to år, før han begynner på bachelor i sosialt arbeid høsten 2010.

– Jeg var sosialklient i to år. Selv om jeg opplevde å få god hjelp, var det utrolig tøft å overleve på dette med ett barn. Men uansett hvor mye hjelp eller behandling man får, så handler det en ting: egen vilje.

Christian Réne bruker 11 år på å gjøre opp gjelden. Dette ved siden av studier og to små barn. I dag har han bachelor i sosialt arbeid, og jobber som sosionom i bydel Sagene. Han er forfatter og samfunnsengasjert, og han jobber med rus- og kriminalforebyggende arbeid.

– Med dette som bakgrunn har jeg både gatekapital og personlige erfaringer som gjør at jeg både forstår og kan bidra for at unge ikke skal havne i samme spor som meg. Jeg prøver å bruke min egen fortid til noe positivt for barn og unge, avslutter Christian.

Om det viktige begrepet motivasjon har han noen klare tanker. Kraften ligger i oss alle, men den er ikke alltid «synlig». Men det handler i stor grad om å mestre eget liv. For Christian Réne handlet det om at han ikke ønsket å leve livet i skam lenger.

– Jeg tenkte at jeg måtte klare dette. Jeg skammet meg overfor foreldrene mine, og jeg ville ikke at barnet mitt skulle vokse opp under slike kår. Egentlig var det alfa omega at jeg hadde et barn. Den store forskjellen kanskje, for det er mulig jeg hadde hatt flere tilbakefall hvis det ikke hadde vært for barna.

Leverer signerte bøker på rollerblades

– De to første bøkene kom ut på Aschehoug. Det gikk fra en drøm om å skrive en roman, til at den ble publisert, sier en stolt forfatter.

Straks ankommer hans siste bok «Gribbene» til landets bokhandlere. Den tredje og avsluttende romanen etter «Klovnejakten» og «Spenn». Spenningen i bøkene tar for seg gangsteren Kiran, sex, dop og den evige jakten på mer penger. Bøkene kommer ut på eget forlag, Skamløst forlag, og fra sitt hjem leverer han bøkene personlig på døren til kjøperne. Dette utgjør per dags dato 2137 km siden 12 april i år.

– Jeg elsker å blade, og undret meg over hvordan jeg kunne kombinere skrivingen med treningen. For moro skyld la jeg ut en annonse på Facebook om boklevering.

«Ønsker noen en signert påskekrim, levert på døra innenfor ring 3, så er det bare å ta kontakt her. Det er som vanlig snart asfaltpåske, og jeg er klar til å sette kilometer(mil) rekord i år… Du ringer, jeg signerer og bringer!», skrev Christian Réne på Facebook rett før påske. Deretter tok det av.

– Jeg har levert 802 bøker på blades. En distanse tilsvarende avstanden fra Oslo til Barcelona, smiler han.

Et dobbeltliv

Bokas handling er et fiktivt univers, tross for likheter mellom karakteren Kiran og Christian Réne. Men han har skrevet trilogien om hvor farlig og altoppslukende Oslos kriminelle underverden kan være, der det er lett å bli utnyttet og brukt.

– Man kan havne i vanskelige situasjoner, der det blir forventet at man skal gjøre ting man ikke har lyst til. I bøkene forsøker jeg å fremstille hvordan det oppleves. Jeg skriver om hvordan det er å løsrive seg fra det kriminelle til å bli en vanlig lønnsmottaker. Det er ikke alltid like lett, sier han og legger til at når man har hull i CV ‘en, må man tenke på en ny måte.

– I den tredje og siste boka prøver jeg å vise at også hovedpersonen har verdier.

– En ungdom som klarer å stå på gata og selge hundre gram hasj om dagen, har en ressurs i seg, sier han.

– Selger man mye hasj, kan man heller jobbe i en legitim salgsbransje. Da har man egenskaper som gjør at man kan prestere på andre arenaer. Det gjelder å få ungdommene til å bruke denne kunnskapen og motivasjonen på andre områder.

Christian Réne Wold har sammen med Leo Fossen Mlonyeni, Khawar Gomi Sadiq, Shad Ibrahim Hussein og Adeel «DOC» Khan, inntatt rollen som forebyggere der de nekter å sitte passivt å se på at tilstanden forverrer seg blant de unge i Oslo. De fem erfarne ungdomsarbeiderne skal drive med forebygging av konflikter blant ungdom, bistå juridisk, stille med gratis treningsfasiliteter, drive jobbtrening og tilby sommerjobb.

De møter ungdommer som blir hardere og hardere, fra tidligere alder, og som rekrutteres tidligere inn i kriminelle miljøer.

– For disse er det skammelig, et slag mot æren, å få juling. De skaffer seg våpen for å hindre at de kommer i en sånn situasjon. Samtidig lever de i frykt, forteller Christian René.

Han bekrefter at mange unge i dag bryr seg ikke med alkohol, men går rett på hasj, kokain og MDMA. Det er lettere å få tak i disse stoffene på gata enn det er å få tak i alkohol.

– De trenger at noen viser dem tillit, og de trenger noen som prater med dem og spør hva de sliter med.

PS! På restauranten Horgan's i Hegdehaugsveien fredag 30. august kl. 19 blir det lansering av boken "Gribbene"