Etter å ha sett NRKs to dokumentarprogrammer om hvordan tilstanden kan være i de hjemmebaserte tjenestene, ble jeg skremt.

Nå har NRK vist meg at jeg må tenke nytt. Selv runder jeg 75 år dette året. Det er langt frem til jeg kanskje runder 90 år. Ingen vet hvor lang livslinjen vil bli, men vi advares og blir fortalt at utviklingen går i gal retning innen eldreomsorgen. Hvordan henger dette sammen når dette er en villet politikk? Ikke noen politiske partier kan fraskrive seg ansvar her, men hvordan kunne styresmaktene styre så galt?

Det sies at det blir verre. En av årsakene: Det er ikke folk å ansette. Det snakkes mindre om at disse helt essensielle arbeidsplasser innen mannsdominerte yrker, for eksempel innen oljenæringen, hadde stimulert med blant annet bedre lønn.

Slikt skjer ikke innen kvinnedominerte arbeidsplasser. Her lever styresmaktene fremdeles på Florence Nightingales tid. En har ikke fått med seg at tidene har forandret seg. Det å jobbe i helse- og omsorgstjenesten, er ikke lenger et kall, det er en jobb. Det er i tillegg en meget viktig jobb. Det å representere folket på Stortinget, ble også sett på som en ære og et kall, men i dag er det godt betalt. De skal styre det som foregår både innenfor og utenfor husets fire vegger.

For meg, som er utenfor huset, ser det ut som om eldreomsorgen er i ferd med å kollapse – og det raskt. Hvordan har myndighetene klart å styre skuta så ettertrykkelig på feil kurs? Regjeringer både fra høyre- og venstresiden har stått på broen. Nå snakker Støre-regjeringen om å fjerne eldreombudet. I dagens situasjon hvor det brettes ut hvor dårlig det står til enkelte steder, fremstår det meget uklokt.

Vi blir forsikret om at vi eldre skal få riktig hjelp til riktig tid. Vi blir tutet ørene fulle med at vi eldre ønsker å bo hjemme lengst mulig. Det NRK-dokumentaren viste meg, er at begge deler kan være sant og usant på samme tid.

Jeg lever i den tro at jeg vil få den hjelpen jeg trenger, når jeg trenger den. Bildene som ble vist meg på TV’en, gjør at jeg trolig må tenke nytt selv om jeg bor i en bydel hvor jeg til nå har opplevd at de hele tiden arbeider for å ivareta innbyggerne på en god måte innenfor rammene som gis. Rundt om i hele landet blir eldre og syke ivaretatt.

Jeg har skrevet mange artikler om at du og jeg har ansvar for eget liv, men blir en gammel og syk, sitter en ikke selv ved rattet. En er fratatt styringen. Da er det andre som bestemmer over ens liv. Derfor må jeg se i øynene at jeg kan dø hjemme mens jeg står i kø for å få sykehjemsplass. Hjemmet mitt er da blitt et venteværelse på vei til noe som ble uoppnåelig.