LILLEAKER: På skolen hører vi om «gutta på skauen». Boken til Espeland forteller om en annen del av okkupasjonstiden – nemlig om XU-agentene.

– Hvorfor hørte vi ikke noe om dem?

– De måtte sverge sin taushet. De måtte aldri fortelle noe om hva de hadde opplevd, sier Espeland. Hennes far – journalist Erling Espeland på Gjøvik – var en av dem. Etterretningsagentene, eller XU-agentene, begynte sitt arbeid allerede i 1941. All informasjon ble sendt til XU-sentralen i Oslo og videre til Sverige eller London.

– Først i 1988 ble taushetserklæringen de måtte gi, formelt opphevet, forteller Espeland, som selv er presseveteran.

– Dette betyr at det ikke vanket mye heder og anerkjennelse etter krigen, sier Espeland. De var jo fortsatt underlagt taushetserklæringen.

Måtte opptre tyskervennlige

For å kunne bli dyktige agenter, var det ofte nødvendig å vise seg svært tyskervennlige. Noen meldte seg inn i Nasjonal Samling (NS). Dette for å kunne gi de beste informasjoner tilbake til norsk motstandsbevegelse.

XU-var den største og viktigste etterretningsorganisasjonen i Norge.

– Det var rundt 1500 som var agenter, og de fleste var under 30 år, sier Espeland og legger til at de kjempet for å få tilbake demokratiet i det naziokkuperte Norge.

De som var agenter, visste lite om hverandre.

Fire skjebner

– Jeg skal fortelle om fire skjebner på Ullern kultursenter.

– Din far var en av dem?

– Ja, han var en ung journalist i Gjøvik da krigen begynte. I redaksjonen drev han med dobbeltspill. Blant annet kartla han interne forhold om tyskerne og Gestapo, sier Espeland og legger til at informasjonen ble sendt til den hemmelige etterretningstjenesten i Oslo.

– Sendt med tog, sier Espeland. Boken hun har gitt ut heter: «Humleforskeren, journalisten, tryllekunstneren og studenten».

De har alle måttet være tause om det de var med på.

Gjennom boken til Edda Espeland har agentene fått en stemme – en velfortjent og velformulert røst. Nå blir de hørt. Vår felles krigshistorie har på denne måten fått en viktig tilvekst. Her får en et innblikk i mange menneskers heroiske innsats – og noe de måtte tie om. Flere har nok måttet tåle skjeve blikk etter krigen og ikke være i stand til å si som sant var.

«Aslak»

– Det var mange unge kvinner som var agenter. Jeg skal fortelle om to av dem. Den ene hadde kodenavnet «Aslak».

XU var den etterretningsorganisasjonen som hadde flest kvinner. To av kvinnene satt sentralt i ledelsen. Den ene var Astrid Løken. Den andre het Anne-Sofie Østvedt.

– Astrid Løken var humleforskeren. Anne-Sofie Østvedt var realfagstudent, sier Edda Espeland, som også skriver om de sentrale aktørene i XU, fra grunnleggeren og organisasjonsbyggeren Arvid Storsveen og til Øivind Strømnæs. Sistnevnte er en av hovedpersonene i boken – nemlig tryllekunstneren.