RIS: – Stakkars barn. De opplever det samme som meg – å forlate alt og komme til et fremmed land, sier 58-åringen med rutete skjorte og nøkkelknippe rundt halsen. Han har vist vei gjennom korridorene på Ris ungdomsskole, der han jobber som renholdsleder, funnet frem kaffe og sitter nå ved bordet i møterommet innerst i gangen.
Han har startet på fortellingen om hvordan han endte opp i Norge, i Oslo og på Ris. Og hvorfor han bruker nesten all fritid på å hjelpe ukrainske flyktninger.
Fangenskap, krig og frykt
I 1985 er det urolige tider i Iran. Motstanden mot prestestyret er stor – ikke minst blant studentene. Hamid Beklou er student og studerer matematikk på universitetet i Teheran.
– Vi var en opprørsk studentgruppe, sier han og forteller at de tydelig viste hva de mente.
Dette skal koste den unge studenten dyrt. Hamid ender i fengsel, og sitter 12 dager på et bittelite rom uten lys. Dette er bare starten på det som skal komme; deltakelse i krigen mellom Iran og Irak, to år i fangenskap i Irak, flukt, nye fangenskap. Det skulle bli en mange år lang historie, som ble en helt annen enn hva den unge matematikkstudenten så for seg. Skulle Hamid overleve, måtte han flykte fra hjemlandet.
– Jeg visste at jeg ville miste hodet hvis jeg ble i Iran.
Fra Iran til Vinderen
Hamid får tilbud om å søke asyl i Norge. Han tar farvel med Iran og reiser til det som skal bli hans nye hjemland. Et land han knapt hadde hørt om.
En periode bodde han i hybel i en enebolig på Vinderen.
– Familien inviterte meg på middag på julaften, og hadde kjøpt halal-pinnekjøtt. Men jeg er jo ikke muslim. Det var jo godt ment, sier Hamid og smiler.
I dag bor 58-åringen på Løren, har en datter og er bestefar til to gutter. Siden 1995 har Ris skole vært arbeidsplassen hans.
– Jeg kunne ingenting om vasking, men jeg tror rektor likte meg, sier Hamid og smiler.
Terror også i Norge
Som om ikke Hamid Beklou hadde fått sin dose krig og frykt, får han en julidag i 2021, nærmere bestemt den 22. – en telefon mens han er på jobb.
– De sa hun lå på sykehuset, så jeg fortet meg dit.
– Hun hadde fått et skudd mot hodet.
Datteren hans hadde vært på AUF-leir på Utøya. Hun var en av dem terroristens skudd hadde truffet.
– Det var veldig tøft og et sjokk for meg som har flyktet fra krig, å oppleve terror her i Norge.
Heldigvis gikk det bra med datteren.
– Se her, sier han, drar opp telefonen og viser frem et bilde av to 17.mai-pyntede smågutter. Datterens sønner – hans barnebarn. Beviset på at det har gått bra med henne, til tross for skadene fra 22.juli-terroren.
– Det jeg har lært, er at du har ingen garanti. Jeg kan jo få hjerteinfarkt og falle om på trappen i dag. Det viktigste er å være et bra menneske den tiden vi har her på jorda.
Maud Angelica om pappa Aris bilder: – Han var vågal
Oppfordrer til å gi klær
Nylig tikket det inn en felles melding til alle foresatte ved Ris ungdomsskole, der sto det at renholdsleder Hamid Beklou samler inn varme klær til asylmottak på Østlandet og oppfordrer alle som har klær å avse, til å bidra med klær de ikke trenger selv.
– Jeg gikk forbi asylmottaket på Løren og så mange barn som lekte på asfalten utenfor. Jeg skjønte de var fra Ukraina, og tenkte at de trengte en liten oppmuntring, forteller Hamid.
– Da stakk jeg og kjøpte is til alle sammen. Etter hvert kom jeg på at det hadde vært fint for dem med sykler, så da dro jeg og kjøpte 30 sykler.
Is, sjokolade og kjeks blir det ofte. I tillegg har han skaffet syv barnevogner og et par telefoner. Alt finansiert med egne penger.
Julenissen Hamid
– Se her, sier Hamid og blar fem SMS’er på telefonen. Det er fra en småbarnsmor, en liten gutt, en eldre dame. Alle kan de nummeret til Hamid, og de ringer ham når de trenger skyss, klær og utstyr eller hjelp med skjemaer og innlogginger.
– I høst kjørte jeg flere av damene rundt på loppemarkeder i helgene, forteller han.
– Hvordan får du tid, og ikke minst penger, til dette?
– Jeg er singel og har bare meg selv å forsørge. Jeg har noen sparepenger, jeg har lite gjeld, og så får jeg jo lønn.
Hamid har endt opp med å bli en slags helårs julenisse for asylsøkerne.
– Hvorfor gjør du dette?
– Jeg orker ikke å se barn som har det vondt uten å gjøre noe. Jeg har selv opplevd krig og vet hvordan det er å miste alt.
Det blir ny skole med 810 elever
