Bjørg Duve
LILLEAKER: – Eidsivatinget ble opprettet på Eid 17. juni i 1022 av Olav 2. Haraldsson, fortsetter Thon og legger til at dette tinget var region-ting for det indre Østlandet og det var aktivt i 600 år.
– Nærmere bestemt fram til rundt 1620.På det største omfattet Eidsivatinget hele området fra Lesja i nord til nordre Telemark i sør, Fra Lom i vest til Särna i Sverige i øst. Dette inkluderer hele Oppland, Hedmark og Buskerud, samt Akershus nord for Oslo.
Løse lokale konflikter
– Det var lokale ting rundt om i landet som Bygdetingene og på båter, Mastetingene. Her løste en konflikter av lokal art mens de store sakene ble sendt til det regionale Lagtinget for behandling. Dette skjedde en gang i året. Her stilte som regel også kongen og biskopen. Tingets oppgave var å løse konflikter i samfunnet, og en brukte lovverket for å dømme rettferdig, sier Thon, som også er prosjektleder for tusenårsjubileet.
Sedvaneretten var grunnleggende, og tingets dom var endelig. Grunnleggende prinsipper var at «mann skal dømmes av likemenn» og at folkets stemme var avgjørende.
Det regionale lagtinget ble holdt en gang i året og varte i et par uker. De startet 17. juni - Bottolvsmesse - fordi da hadde bøndene en pause mellom onnene.
– De siste årene ser vi flere eksempler på statsledere som benytter demokratiets spilleregler til å bygge diktatorisk makt uten bruk av vold. I disse dager med krigen i Ukraina, ser vi også at folkestyre ikke er en selvfølge. 17. mai er dagen vi feirer vår demokratiske styreform. Grunnlaget ble lagt allerede i middelalderen gjennom tingkulturen. Det er viktig at vi hegner om denne kulturarven fordi der ligger selve fundamentet for vårt folkestyre og identitet.
Thon understreker viktigheten av historien og at folkestyret er hovedtemaet for denne 1000-årsmarkeringen.
– Våre fremtidige valg bygger på de erfaringene vi har høstet tidligere. Dette gjelder like mye for det enkelte individ som for samfunnet som helhet.
Tilhørighet og identitet
– Det er forhandlinger og samhandlinger som har inspirert til det demokratiet vi i dag lever i, sier Thon, som mener det er av stor betydning at vi bevisstgjør oss denne kulturarven.
– Vi har hatt en utvikling fra slagmarken til demokrati. Den utviklingen har pågått i 1000 år, sier Thon, som startet jubileumsprosjektet sammen med en arbeidsgruppe fra foreningen Eidsivatinget, Eidsvoll kommune, Eidsvoll 1814, Akershus fylkeskommune og andre fagmiljøer og med støtte fra Eidsvoll kommune og fylkeskommunen. Foreningen har i dag et stort nettverk og fortsetter med å legge fram nye prosjekter.
– Hovedoppgaven er å vise sammenhengen mellom vår kulturarv og vår egen tid og derigjennom bevisstgjøre vår identitet og historiske tilhørighet som er folkestyre, likhet for loven, frihet og medborgerskap.
Passivitet og likegyldighet
– Demokratiets største fare er passivitet og likegyldighet. Vi må aldri ta vår frihet og vårt demokratiske ståsted som en selvfølge. Hele tiden må vi ivareta det vi har skapt gjennom 1000 år!
Olav 2. Haraldsson ønsket å bli enekonge i Norge. Under ham ble Eidsivatinget i 1022 flyttet til Eid, som var knutepunkt for samferdsel, og det fikk navnet Heidsivisthing. Loven som ble brukt, var Eidsivatingloven.
– Disse lovtekstene har gått tapt, men noe finner vi igjen i Magnus Lagabøtes landslov, som ble vedtatt i 1274, sier Rolf Thon og legger til at Olavs fall og helgenkåring har vært bestemmende for vårt lands utvikling.
Olav døde på slagmarken, men middelalderens tradisjon for at folket skal bli hørt - at alle skal ha en stemme i samfunnet - lever. Folkeopplysning og forsamlingsfrihet er grunnstener i dagens demokrati.
Eidsivatinget