– Et gap mellom hva innbyggerne forventer og hva som er mulig å få av omsorgstjenester

– Det er litt som i teateret. Helsevesenet er back stage. Innbyggerne står på scenen. Teppet går opp. Interaksjonen kan begynne, sier sosial- og eldreombud i Oslo, Anna Ryymin.

– De på scenen skal ikke måtte bryr seg om hva som foregår bak scenen. Det skal bare fungere. Slik er også forholdet mellom helse- og omsorgstjenestene og innbyggerne, fortsetter Ryymin og legger til at folk flest trolig ikke er interessert i forvaltningsnivåer og hvem som har ansvar for hva og hvor.

– Det folk er opptatt av, er at en får den hjelpen en trenger når en trenger den.

Det som foregår bak skal bare virke, rulle og gå sømløst, slik at innbyggerne kan få være stjerner på sin egen livsscene.

Større masker

Teaterstykket vil vise at sikkerhetsnettet fortsatt er der og er solid.

– Men du og jeg vil se at aktørene på og bak scenen vil vise at maskene i det nettet som tar imot, er blitt større enn tidligere. Sikkerhetsnettet som fanger oss opp, er blitt grovere, men det er ikke hull, forsikrer Ryymin og legger til at folk har krav på en forsvarlig, nødvendig og verdig helsehjelp. Det får de aller fleste i denne byen.

– Men en må tørre å si sannheten om hva som er realistisk.

– Da kommer det vel snart en ny forskrift, som skal løse det hele mirakuløst?

– En ny lov eller en ny forskrift, løser ingenting. Kanskje burde politikerne tenke på å fjerne noen lover eller forskrifter. Da blir det mer kraft i det som blir igjen.

Gapet

– Det er et gap mellom hva innbyggerne forventer og hva som er mulig å få av omsorgstjenester, sier Ryymin. Det er ingen tvil om at samfunnet har endret seg fra Einar Gerhardsens tid hvor folk skulle bli tatt hånd om, og til nå.

– I dag kreves det at vi tar ansvar for eget liv – også når vi drar på årene, sier eldreombudet og legger til at det også er en villet utvikling. Men legger til at da må det også legges til rette for det.

– Det er ingen grunn til ikke å ta ansvar for eget liv bare fordi en har passert en viss alder.

– Vil de eldre som begynner å skrante, være i stand til det?

– Ja, så absolutt, men det må også legges til rette for at den enkelte og de pårørende kan ta det ansvaret.

– Hva mener du med det?

– Det offentlige må legge til rette for at innbyggerne kan leve gode og aktive liv i sine nærmiljøer. At folk kan ta del i opplevelser og fellesskap. Det å motvirke ensomhet og isolasjon, vil være med på å holde folk friske lenger. Det igjen innebærer at færre vil trenge helse- og omsorgstjenester – en vinn-vinn-situasjon.

I våre to bydeler, Ullern og Vestre Aker, er seniorsentrene viktige arenaer i denne sammenhengen. Vi har fire av dem, Ullern kultursenter, Skøyen aktivitetshus, Røa seniorsenter og Vinderen seniorsenter.

Si sannheten

– Men det aller viktigste er kanskje at befolkningen får vite hva som er den reelle situasjonen og hva som er realistisk å forvente av hjelpeapparatet?

– Politikerne må tørre å fortelle hvordan situasjonen er. Si hva som er forventninger fra begge sider og slutte med å peke på hverandre når ting ikke fungerer som det skal, sier Ryymin. Lover og forskrifter sier noe om forsvarlige tjenester, som er minstekravet.

– Det er ikke alltid det samme som innbyggerne mener er godt nok. Politikere snakker med store ord og etter min erfaring om det som er optimalt. Her oppstår det gap, sier Ryymin og fortsetter.

– Hvis det hele tiden er den optimale situasjonen, som blir kommunisert ut til innbyggerne og hvis det ikke er det samme som er virkeligheten, ja – så må det bli et gap. Folk blir da oppgitte, frustrerte og sinte, sier Ryymin og legger til at det trolig ikke er økonomiske rammer til det optimale.

– Men tjenestene skal være forsvarlig og verdige.

– Men det er det tjenesteapparatet som definere. Eller er innbyggerne med i den diskusjonen?

– Den det gjelder skal lyttes til og få være med og medvirke. Men alle ønsker og behov, kan nok ikke oppfylles.

Pårørende

– Folk sier at de opplever ikke å få den hjelpen de skal ha. Hva da?

– Omsorgstjenesten skal alltid legge stor vekt på hva innbyggerne, som mottar tjenester, sier. Men de skal også få informasjon om hvorfor en kanskje ikke kan få den tjenesten i det omfanget en forventer. Folk skal få omsorgsfull hjelp og det de har krav på, men så styrer bydelene i Oslo etter politisk vedtatte rammer.

– Pårørende opplever at de må ta mer ansvar. Er det riktig?

– Situasjonen er slik at pårørende tar mer ansvar. Omtrent halvparten som gjøres for den enkelte, utføres av pårørende. Men da må de pårørende også bli ivaretatt, med ulike pårørendestøtteordninger.

Framtidsfullmakt

– Hvis en ikke vil at familien skal blande seg inn i ens liv på den måten. Hva da?

– Du behøver ikke ha familiemedlemmer, som nærmeste pårørende. Du kan selv velge hvem du ønsker å utpeke som din nærmeste pårørende, sier Ryymin og minner om at alle bør vurdere en framtidsfullmakt. Det er å ta ansvar for eget liv også når en selv ikke er i stand til det.

– Noen er alene. Har ikke pårørende. Er syk og kanskje dement. Er de sikret?

– De er jo heldige, de som har en de kan utpeke som nærmeste pårørende. Alle kan ikke det. Da må systemet være i stand til å ivareta deres interesser.

Ved en framtidsfullmakt har en skrevet inn den eller de som tar ansvar for en når en selv ikke kan gjøre det.

Verdighet et stasord?

Et ord som går igjen i helse- og omsorgstjenesten, er verdighet.

– Er verdighet bare et stasord?

– Nei, så absolutt ikke, men det er et vanskelig ord.

I helsetjenesten snakker en om nødvendig helsehjelp. Om faglig forsvarlighet. Om omsorgsfull hjelp.

– Hvorfor snakker vi ikke så mye om verdighet? Den diskusjonen som foregår nå i all offentlighet, dreier seg i bunn og grunn om opplevelse av et verdig liv, av en verdig alderdom. Eller tar jeg feil?

– Kanskje det er et krevende ord å fylle? Hva som er verdig for deg er trolig ganske subjektivt. Men lovgiver har regulert dette i verdighetsforskiften.

– Er all medieoppmerksomheten vi nå opplever, bare urealistisk støy eller er det grunn for folk å reagere?

– Det er absolutt grunn til å reagere! Det er veldig viktig at folk sier ifra, bruker sin mulighet til å gi tilbakemelding og rett til å klage. Det er sånn en får avdekket det som ikke er forsvarlig, nødvendig og verdig. Og gir tjenestene mulighet til å bli bedre! sier sosial- og eldreombud Anna Ryymin.