BYDEL ULLERN: – Når jeg blir vitne til hvordan enkeltmennesker har hatt det når en trengte tjenester fra velferdssamfunnet, blir jeg urolig. Noe må gjøres, sier mannen, som sitter med det øverste politiske ansvaret i Bydel Ullern.
– Samtidig må vi aldri miste av syne at de aller fleste får hjelp og lever gode liv enten hjemme eller steder hvor andre har omsorg for en, fortsetter Pedersen, som er BU-leder i en av de bydelene i hovedstaden som har flest eldre. Og pilene peker oppover. Bydelen vil få enda flere eldre i årene som ligger foran oss.
Tillitskrise
I disse dager har media rettet søkelyset mot St. Olavs hospital i Trondheim. Det har vist seg at det er problemer med det flunkende nye journalsystemet Helseplattformen. Det skal ha skapt lengre ventelister, at pasienter har fått feil medisin og at driften er blitt dyrere. Det har også kommet fram at rundt 16 000 personer, ikke hat sett e-brev sykehuset har sendt ut. Det at mottakerne ikke har sett brevene, forklares med brukerfeil.
– Slikt skaper tillitskrise. Forstår du at helseministeren ikke griper inn?
– Nei, det er nesten uforståelig. Årene har gått, kostnadene likeså, og resultatet uteblir. Helseregionen har åpenbart lagt for mye prestisje i dette, og da er tiden overmoden for at det må reageres fra sentralt hold.
– Tilliten henger i en trykk tråd. Hva må gjøres?
– Det er åpenbart ingen «kvikk fix» her, men det er helt avgjørende for videre bruk av journalsystemet at det fungerer etter hensikten og at resten av landet kan kommunisere på samme plattform. Det betyr i praksis at Helsedepartementet må ta et initiativ i sakens anledning. Det er ca. 5,5 millioner innbyggere i Norge. Det er sannsynligvis mulig å lære av andre land som helt sikkert har funnet en løsning som fungerer.
50 millioner kroner for penthouseleilighet på Røa
Et gap
– Vi vet at i dag er det et gap mellom hva innbyggerne forventer og hva som er mulig å gi. Det må ikke lamme oss – tvert om. Det er et signal om at vi må fortsette å arbeide for at velferdsstaten skal makte å gi dem som virkelig trenger det, den hjelpen de skal ha, fortsetter Pedersen og trekker fram en artikkel i Akersposten 16. februar i år med eldreombudet i Oslo kommune, for å vise hva samfunnet står overfor.
– Et gap mellom hva innbyggerne forventer og hva som er mulig å få av omsorgstjenester
Forenklet kan en si det på denne måten: Etter krigen ble det etablert en forventning om at velferdssamfunnet ville ta hånd om en når en ble gammel og hadde behov for hjelp. Det er ikke lenger situasjonen. Det har skjedd en tyngdeoverføring til at hver og én har ansvar for eget liv, og må legge til rette for at en kan ta det ansvaret. I siste instans vil en få nødvendig hjelp fra det offentlige.
Må gjøre noe
– Selv om vi er inne i denne omstillingen, må vi likevel gjøre noe for alle dem som får omsorgstilbud i dag og i årene fremover. Vi må gjøre noe både på kortere og lengre sikt.
– Som hva da?
– Det er innlysende at det må flere kompetente hender inn i omsorgstjenestene. Medieoppslagene har blant annet vist at det er mangel på personer, tid og kompetanse hos dem som besøker innbyggerne hjemme eller tar del i arbeidet på institusjoner.
– Får du det til uten å tilby bedre lønns- og arbeidsvilkår?
– Lønn er alltid en viktig brikke i det å få tak i kvalifiserte medarbeidere. Men vi vet også at i denne kampen om arbeidstakerne, som hardner til nå når alt stiger, vil hvor mye som kommer i lønningsposen, bli enda viktigere.
– Er penger eneste motivator?
– En av flere og det er meget forståelig. Men godt arbeidsmiljø og det å gi de ansatte en god følelse i det å utføre jobben sin, er andre motiverende faktorer, sier Pedersen og legger til at lønn også må sees i sammenheng med den generelle lønnsdannelsen-
– Arbeidstid og trygge arbeidsforhold er også viktig i denne sammenheng.
– Bør helse- og omsorgsarbeid egentlig være et frontfag?
– Nei, men denne innarbeidede modellen setter dessverre grensen for lønnsdannelsen, sier Pedersen, som ikke er i tvil om at en må tenke nytt og ekspansivt for å sikre nok varme hender.
– Men vi må se på de mulighetene vi har innenfor de rammene vi har til disposisjon.
– Bydelen har mange eldre. Får bydelen for lite penger fra Oslo kommune?
– Vi har selvsagt et ønske om større budsjettrammer. Det vil gi oss større handlingsrom. Spesielt er det viktig for oss at overføringene er i fase med det økende antall eldre. Slik systemet er i dag får vi justering etter antallet ett til to år i ettertid, og det setter oss i en situasjon der oppgavene ikke er tilstrekkelig finansiert.
Slått sprekker
– Glansbildet har slått sprekker. Ingen tvil om det. Jeg forstår at innbyggerne blir skuffet, ja direkte engstelige når media gang på gang presenterer det som ikke fungerer. Derfor må vi hele tiden arbeide for at innbyggerne får tjenesten de skal ha, sier Pedersen, som legger til at media gjør jobben sin – forteller om det som ikke fungerer.
– Så må vi rette opp, slik at det blir bra.
– Blir det verre i fremtiden?
– Jeg frykter for det, men håper at vi klarer å finne gode løsninger på veien videre framover, sier Pedersen. Han skryter av all den gode jobben som gjøres. Som BU-leder blir han jevnlig orientert om arbeidet som gjøres i egen bydel.
– Vi må bygge videre på alt det som går bra. Lytte til dem som står i de ulike tjenestene. Jeg vet at det arbeides hardt for å gi innbyggerne den hjelp de har krav på. Det må ikke forhindre oss i å tenke nytt og bruke ressursene på den best mulige måten.
Bo hjemme i gode miljøer
Det er opplest og vedtatt at det å bo hjemme i egen bolig, er løsningen for de aller fleste.
– Det er politisk enighet om at dette er både best og riktig, sier Pedersen, men han er åpen for å tenke nytt når det gjelder hvordan vi bor og bygger i framtiden, hvordan vi organisere våre nærmiljøer.
– Det er en langsiktig strategi. Vi mennesker er unike og lever meget forskjellige liv. Det å dra på årene, betyr på ingen måte at vi mennesker blir mer like – tvert om.
– Hva mener du med det?
– Ulikhetene våre har en tendens til å forsterke seg jo eldre vi blir, sier Pedersen, som legger til at det offentlige på ingen måte leve i den tro at bare fordi en er gammel og har behov for tjeneste, så passer en inn i ett og samme system.
– Det blir en utfordring, sier Carl Oscar Pedersen, som er på vei inn i det som kan kalles avgangsklassen.
Hver tredje pårørende er misfornøyd med Oslos helsehus
Helene fortalte om sin vonde erfaring foran bystyret: – Det er masse følelser
