Det er HØSTFERIE!

Det er det som skjer. Hvert år på denne tiden sovner byen inn – eller antagelig mer presist – sovner Oslo vest inn. Når var det egentlig et par dagers potetferie, innvilget for at bønder landet rundt skulle ha nok hender til å få opp årets avling i tide, gradvis begynte å vokse til en full skoleferieuke? Gjerne med litt "slækk" i begge" "ender"?

Oval høstferieuke

Vi i redaksjonen her i Røakrysset har hver dag denne uken kommentert det ganske tomme krysset utenfor vinduene våre. Vanligvis er det rimelig kaotisk, med nesten-bulking og tut-og- kjør. Vi er ingen ungdommer, men heller ikke utgamle synes nå vi, selv om samtlige er født på 1900-tallet og var godt voksne ved milleniumsskiftet.

Og vi mener i hvert fall å huske høstferien som en forlenget helg. Et par dager ekstra fri i forbindelse med en tidlig oktoberhelg. Nå kan man altså med litt kløkt og smidighet fort få til ni-ti dager på hytta. Eller til og med rekke over et minicruise eller en "oval" uke på rivieraen. Er ikke det litt rart da?

Når det er sagt, er det klart jeg unner folk ferie, det var bare så underlig å plutselig registrere hvor "omfattende" høstferien har blitt. Høstferien er selvfølgelig også like lang for alle skolebarn, men det er lett å se for seg at det er stor variasjon i høstferie-aktivitetene øst og vest i Oslo.

Gratis og null påmeldte?!

Med denne egenopplevde stillheten fikk vi virkelig fyr på bålet da vi først hørte rykter om – og så fikk bekreftet – at et tilbud fra en av bydelenes fotballklubber om treningscamp for barn og ungdommer i høstferien fikk null – null, ja – påmeldte i enkelte årsklasser. Og det utmerkede tilbudet var til og med gratis.

Da var det egentlig bare å fyre opp elsykkelen og sjekke hvordan tilstanden egentlig var rundt i Ullern og Vestre Aker, nå mot slutten av årets "potetferie". Var det no' liv der ute?

Første stopp Vinderen

Sykkelen suste først i retning Vinderen, og der var det jammen ganske stusselig selv en tidlig torsdag ettermiddag. Lite biltrafikk, stille på senteret og i veiene rundt, og flust av ledige parkeringsplasser. Turen gikk mot den velkjente klesbutikken "Daisy", og allerede på vei gjennom Vinderentorvet var det underlig stille. Både i butikker og på serveringsstedene.

Og det ble raskt bekreftet at dette ikke var en tilfeldighet.

Hos Daisy var det nemlig helt tomt. Bortsett fra Janicke og hennes kollega, samt selvfølgelig et stort utvalg av høstens fristelser på motefronten. Og begge er de bekymret, også utover det en stille høstferie fører med seg.

– Utviklingen er skummel, sier Janicke.

– Vi har fått inn så mye fint! Og så er det rett og slett nesten ikke folk på senteret. Jeg er bekymret, ja. Hadde vi visst at dette gjaldt en uke eller to i oktober, så hadde alt vært greit. Men det har vært en nedadgående trend lenge. Kundene har ikke vendt tilbake i samme grad etter pandemien. Jeg skulle så ønske at folk strømmet til Vinderen - og Daisy, selvfølgelig – etter høstferien, og det ble ordentlig liv her igjen!

Rypejakt og egen-frisering

Neste stopp ga seg selv. Fra sykkelparkeringen er det godt innsyn til Vinderens eldste frisørsalong, Vinderen Dame og Herrefrisør, som har holdt åpent på samme sted i utrolige 80 år. Foran ett av speilene står en sortkledd kvinne og føner sitt mørke hår - i et ellers helt tomt lokale, en torsdag ettermiddag. Jeg styrer mot salongdøren.

– Hjertelig velkommen inn, hyggelig med selskap, for her er det stille, ja!

Tone ler litt. Hun har eid og drevet denne legendariske salongen de siste 33 årene. Og hun tar stillheten med knusende ro.

– Dette skjer hvert år, når jakta starter blir det stille, og når høstferien starter uken etter blir det enda stillere her på Vinderen sier hun, og viser frem en slunken "ordrebok" med særdeles mange overstrykninger og få avtaler i løpet av disse ukene.

– Salongen går godt!

– Jeg har 80 prosent stamkunder og flere av dem har vært her i alle de 33 årene jeg har drevet salongen, så er det mulig så holder jeg oppe også i høstferien for de som måtte trenge å fikse seg litt.

Att det blir en litt lang og kanskje kjedelig uke plager ikke Tone særlig.

– Neida, salongen går godt så en litt stille uke innimellom bekymrer eller plager meg ikke i det hele tatt. Til det har jeg vært her for lenge, og har en fantastisk trofast kundegruppe. Så i stedet for å bekymre meg bruker jeg for eksempel tid på å fikse meg selv litt, sier Tone med et smil.

Sånt er jo så godt å høre! Og status for Vinderen er altså en veldig, veldig stille høstferieuke.

Og hvordan går det her da, CC Vest?

Strekningen Vinderen – CC Vest går på sekunder – det føles i hvert fall sånn – med el-sykkel. Jeg elsker min, det er det vel ingen tvil om. Nok om det – CC Vest er vel kjent for å være et sted det aldri er stille. Eller? Parkeringsplassen er litt intetsigende - verken glissen eller full av biler, og innenfor dørene er det rolig, om ikke akkurat stille.

Det kan også absolutt rapporteres om godt med kunder hos Meny, men null kø i ferskvaredisken eller i kassene. Med andre ord langt unna en vanlig torsdags ettermiddag, et tidspunkt hvor veldig mange vanligvis weekend-handler.

Hos Vinmonopolet er det også fredelig mellom reolene, og selv med kun to åpne kasser ser den ene kassereren ut til å kjede seg litt. Det kan også virke som han forsøker å holde litt på de få kundene han har med ekstra "smalltalk".

Hyggelig! Og med andre ord ikke stille-stille, men fredelig stille. Igjen langt unna en vanlig torsdags ettermiddag - i hvert fall under mitt besøk.

Konklusjon: Vi elsker høstferie her i Oslo vest – det skal nok godt gjøres å reversere denne forvokste potetferien.