BJØRNSLETTA: Hørt om Elvedronninga? Hun var faktisk en slags uteliggerkjendis i noen år etter krigen. Hun tilhørte en «koloni» bestående av fem hytter – eller skur er vel en bedre betegnelse, som lå rett nedenfor der hvor Bærumsveien krysser Lysakerelva. Stedet het bjønnhølet – visstnok fordi det skal ha vært et bjørnehi her en gang i tiden. Men navnet kan like gjerne – og ble vel også det, brukt som navn på tunnelen under Bærumsveien som elva renner gjennom.

Bjønnhølet var skummelt, og det var også de 11 uteliggerne som bodde her – selvom de vel aldri plaget noen direkte. Elvedronning fikk imidlertid «oppsigelse» en gang mot slutten av 1963. Det var på denne tiden det ble bygget i Lysehagan, og de nye naboene her var ikke så fornøyd med Elvedronninga & co. Lassiser, fyll og spetakkel, sa de og ville ha dem bort.

17. januar 1964 ble de kastet ut med folk fra byfogden, kommunens leiegårdskontor og naboene tilstede. Hyttene skulle brennes. Elvedronninga uttalte i et intervju med Dagbladet : «De kan banne på at jeg skal sitte i hytta, selvom veggene brenner rundt meg. Her har jeg levd, her vil jeg dø, om så det gjelder.»

Da byfogden kom, hadde likevel Elvedronninga kommet på andre tanker: «Her ser dere restene av hytta, jeg har knust ruter og inventar, svi dem av, jeg flytter frivillig!»

(Saken fortsetter under bildet.)


Noen fikk husvære av kommunen etterpå, andre valgte på en eller måte å fortsette «i friheten». Det var stor boligmangel i Norge etter krigen, og mange klarte ikke å skaffe seg sin egen bolig.

Slike uteliggerskur var det også flere av i Mærradalen. I 1955 brant to hytter ned til grunnen her, påsatt av innehaver – i fylla må bemerkes. Det kom da frem at vedkommende hadde bodd her i nesten 20 år.

Det var mange slags folk som bosatte seg i de stusselige hyttene rundt omkring på vestkanten av byen. Folk fra hele landet strømmet til byen på jakt etter jobb – og et sted å bo. Det siste var meget vanskelig. Det var mange som søkte til skogen – og til flaska. Fyll var utbredt, men slett ikke alle lå under for alkoholen. Man kunne finne en hel familie med barn boende i disse hyttene, selv om det ikke var det vanligste. Mannen hadde jobb, og barna gikk på skole – men å finne seg et skikkelig sted å bo var umulig, og når noe dukket opp, var det ofte for dyrt.

En annen gruppe som man kunne finne i disse hyttene, var krigsseilere. De kom hjem fra en traumatiserende tid på sjøen, og hadde ingenting når de omsider igjen sto på norsk landjord.


(Saken fortsetter under bildet.)

På Furulund – nærmere bestemt Furulundsveien 4, bodde 32 bostedsløse familier i noen gamle, slitne tyskerbrakker. Natt til 30. august 1950 brant den ene brakka ned til grunnen, og 43 personer ble husløse – av dem 24 barn . Brannen var nær ved å sette fyr på nabohusene i Vækerøveien 21 og 23. I de tre resterende brakkene bodde det rundt 200 mennesker.

Etter brannen økte presset fra naboene om å få brakkene fjernet. Forholdene ble bare verre og verre. Det var sopp og mugg, det regnet gjennom taket, og sykdom herjet – blant annet tuberkulose. Først i 1954 var alle borte, og brakkene kunne fjernes.