Jeg var en av ressurspersonene på folkemøtet på Persbråten skole 28. februar med tittelen «Ungdom trenger trygge voksne!». Min rolle der var å være «foreldrerepresentant», men som jeg påpekte under mitt korte innlegg ved å be tilhørerne som er foreldre reise hånden: De fleste av de over 350 deltagerne under folkemøtet var foreldre, og alle disse har nyttige erfaringer. Vi har mye å lære av hverandre. Vi må da snakke om tingene, og vi må snakke med hverandre om dem, selv om dette er såre temaer og kanskje pinlig å ta opp i hverdagen.

Som Jan Tank-Nielsen skrev det på forbilledlig vis i Akersposten forleden: «Økende forbruk av alkohol og andre rusmidler gjelder også oss». Det er vi – som foreldre – som må organisere oss bedre for å kunne motstå presset fra ungdommen, fra 15-åringen som skal ut på fest og gjerne vil ha noe spenning, fra den 17-årige datteren som gjerne vil rulle med russen og være med de kule guttene. Det er så vanskelig å stå alene i det, å høre arvingen sukke «Men alle de andre får jo lov!».

Dette handler ikke om at vi foreldre skal være så kjipe at vi agerer som om vi ikke selv har vært tenåringer, men det essensielle er at vi klarer å lose den neste generasjonen gjennom denne utfordrende tiden uten for mange sår, og at vi gir dem den positive mestringsfølelsen som de er avhengig av i sin utvikling.

Det er i den enkelte skoleklassen at det hele starter. I en normalklasse er det cirka 25 elever og nesten 50 foreldre eller foresatte. Det er i denne lille landsbyen av individer at man kan få oversikt og jobbe med temaer som «rus» og kanskje påvirke ungdommen til å ha mer positive festvaner.

LES OGS: Hæ? Champagnefrokost? 16 år?

Det vi konkret behøver er små «ice-breakers» i form av events eller annen kommunikasjon som gjør at foreldre føler at dette er en arena hvor de kan dele informasjon, kan ikke bare utveksle nummer for å ta kontakt når det virkelig er behov for det, men at man faktisk finner en kontekst for å snakke sammen om disse temaene. Det kan være en kontekst for å snakke om rus som ikke bare er pekefinger eller «la de unge får være unge», men hvor man diskuterer seg frem til bedre felles forståelser for hva som er greit, og hvor man kan få innspill fra fagpersoner, lærere eller andre som har lang erfaring i denne losingen av unge gjennom livet.

Det ble under folkemøtet nevnt at overgangen mellom barne- og ungdomsskolen var vanskelig, og overgangen mellom ungdomsskolen og videregående. Dette er nok riktig, og det er gjerne i slike overganger at det er ekstra viktig at foreldre finner disse kontekstene for å snakke på tvers, å ringe til hverandre midt i den travle hverdagen for å slå av en prat om klassefesten om to uker, eller noe helt annet.

I barne- og ungdomsskolen kan et FAU være en driver for slik dialog, eller det kan være internt i den enkelte klassen hvor klassekontakten tar tak for å få frem disse litt kjipe, men utrolig viktige, temaene.

Et aktivt medforeldreskap må komme på moten! At vi som foreldre-gruppe tar felles ansvar for å trekke ned barrierene for å snakke om de tabu-belagte temaene. At vi som foreldre i større grad uoppfordret tar kontakt med andre foreldre for å snakke om rus og fest. At vi som foresatte hjelper hverandre med å stå imot ungdommen som så gjerne vil tøye grensene litt ekstra, og hvor vi som enkeltpersoner raskt kommer til kort.

Det er vi foreldre som må være med på å ufarliggjøre disse diskusjonene. Og når vi oppnår det som gruppe blir det lettere å unngå at våre unge faller utenfor.

Raymond M. Kristiansen
nestleder, Vestli skole FAU
og skribent på www.foreldrestemmen.no


LES OGS: Hæ? Champagnefrokost? 16 år?

«At barn og unge faller utenfor skyldes ene og alene oss foreldre?»