OSLO: Michel Mateos har selv hatt en lang og kronglete vei vekk fra årevis med rus, slåssing og en forvaringsdom. Nå jobber han som uavhengig motivator. De som kjenner til 51-åringen, har hørt ham karismatisk snakke på inn- og utpust om verdien av livet. Han snakker alvorstynget om fortiden, men på andre siden viser han like mye glede om den reisen han har hatt.

Han syns det er synd at rusreformen har blitt et gissel i en kamp om å få rett.

– Hele reisen med rusreformen, polariseringen og det harde debattklimaet er en liten del av en større plan. Forkjempere har etablert en kamp mot politiet, Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) og alle som er kritiske til reformen. Det er uheldig av flere årsaker, sier han.

– Overdrevet krisestemning

– Men typisk nok, sier Mateos videre. – Fra forkjempere for rusreformen hører vi bare skandalehistoriene, der politiet jager rusavhengige, visiterer ungdom og kikker ned i inn i romper, ned truser og opp i behåer.

En sterk gruppe jobber strategisk for legalisering, og også de mener å eie sannheten om rus i Norge. Mateos erfarer at de er ikke interessert i å slippe andre erfaringer til, at debatten manipuleres, og motstandere «kveles», latterliggjøres og hånes. All fokus er på at straff skader, og at politiets metoder er å kategorisk kjeppjage rusavhengige og mennesker som velger å ruse seg på narkotika, noe som skyggelegger konsekvensene av en avkriminalisering.

– Jeg vet ikke hva som er verst – at det har vært planlagt en slik kommunikasjonsform eller at det er et ønske å legalisere narkotika, sier Mateos.

– Det er en kunst å la denne formen for trakassering prelle av. Det vi ser er en harselering satt i system, med forulemping og ærekrenkelse, også mot enkeltindivider. Et enkelt regime, «blir du ikke med på det vi sier, skal vi tvinge deg til taushet».

Mateos frykter omfattende ruslidelser blant unge, og viser til et helsevesen som ikke har krefter og kondis til å håndtere en buklanding av ruslidelser. Han viser til andre reformer opp gjennom tidene, og det er få reformer som lykkes. Man legger ofte lista for høyt, det blir motstand mot reformen og det er ofte for lite gjennomtenkt.

– Jo større reformen er, jo vanskeligere er det at den skal lykkes. Forslaget til reformutvalget, og nå regjeringen, viser hva reformatorene er villige til å ta av risiko på vegne av folk flest.

Grandiost reformforslag som knirker i alle ledd

– Det er en viktig diskusjon hvordan rusavhengige skal behandles. Imidlertid er den bagatelliseringen av rusbruk som sees i debatten i dag, både arrogant og misvisende, sier 51-åringen som vet hva det koster.

Mateos var rusavhengig i mange år. Han har sonet flere dommer. I Norge og i utlandet. Han har kjent på det avhengighetsskapende. Han forteller om hjernens belønningssystem, den som er avgjørende for å forstå de fleste former for avhengighet. Da Michel Mateos testet cannabis for første gang, endret følelsene seg. Han trengte mer og begynte med amfetamin. Systemet ble trigget, og det var en smal sak å fortsette. Heroin bidro til en ytterligere «liking», etterfulgt av mer «wanting».

– Etter hvert måtte det større mengder til for å oppnå samme følelse. Rusen styrte livet mitt, hvilket skadet meg både sosialt og økonomisk. Jeg mistet selvkontroll og kritisk sans for egne valg, og risikoen for kriminell adferd ble dermed mye større.

Mateos rister på hodet. Oppgitt over naivitet og behovet for å vise seg frem som stor reformator, som da regjeringen presenterte sitt forslag tidligere i år. En rusreform presentert av Bent Høie (H) og Guri Melbye (V). På en scene markedsført av en organisasjon på rusfeltet – en kjent legaliseringsforkjemper.

– Der stod de. Samlet i rampelyset med mottoet «straff skader», som om det er eneste sannhet. En stor tabbe som vitner om lite forståelse for omfanget, sier han.

Få ord sies om virkeligheten i etterkant av et eventuelt gjennomslag. Politikere slåss om spalteplass. De vet best og sier lite om hva som skjer når planene møter virkeligheten, og problemene melder seg for dem det gjelder og hvor pårørende må trå til som bergingsmannskap.

– Jeg vet at mange av de som er avhengig av hjelpeapparatet i en eller annen form, opplever å møte en mur av motstand. Med enda en ny reform kjenner man på en følelse av «here we go again» og «will they ever learn». Det føles nesten som om selve formålet med reformene er å gjøre systemet ustyrlig og ugjennomtrengelig. Det er store ord og store visjoner, og ting som fungerer blir druknet i en misvisende degradering, sier han og viser til at det er tullprat at folk driver en «krig mot narkotikabrukere».

– At vi ser enkelthendelser, betyr ikke at det er normalen, sier han.

– Bagatelliserer politiets arbeid

– Når vi skal hjelpe mennesker som lider, må det settes et klart skille. Vi mennesker må stå til ansvar for våre handlinger, hva vi velger er et personlig ansvar. Det er sånn livet er. Å ruse seg for å døyve følelser er én ting, men kriminalitet som følge av rus er en annen.

– Vi bør derfor, når vi skal snakke om konsekvensene av rusbruk, se hele dette bildet. Det blir helt feil å fremstille politiet som synderen, og det blir helt feil å snakke om straff som utelukkende negativt.

Mateos mener det ville vært ille hvis politiet ikke var etter han den gang rusen stod i fokus og alt det negative den trakk med seg.

– Og så kan det diskuteres hvor vidt jeg burde fått mer behandling enn straff. Men jeg er langt i fra den eneste som har vært avhengig av rus og i tillegg kriminell. Sistnevnte har ingenting med besittelse og bruk å gjøre. Den har med alt som lever i kjølvannet av rus å gjøre.

Gjennom flere år tok Mateos på seg torpedojobber, oppdrag som falt naturlig for en habil fighter på 190 centimeter og over 100 kilo.

– Jeg ble også stigmatisert som rusavhengig. Men jeg fikk straff og ble forfulgt fordi jeg var kriminell. Straffepraksisen handler om mine skader begått mot folk og samfunn. Politiet drev ikke systematisk maktmisbruk mot meg, og det er problematisk at deres metoder blir så ensidig fremstilt. Det har ingen ting med uforholdsmessig maktbruk å gjøre. Politiets rolle er ikke å være sosionomer. Vi må se deres samfunnsrolle i en større sammenheng.

– Når det er sagt, har jeg tillit til at politiet tar grep der det begås feil.

Han trekker frem andre stigmatiserte grupper i samfunnet. Både alkoholavhengige og spilleavhengige opplever stigmatisering, selv om både alkohol og spill er legalt. Psykisk sykdom opplever fremdeles et stort stigma. Mennesker med funksjonsnedsettelser opplever stigmatisering.

– Stigmaet vil trolig uansett følge, enten det er straffelagt eller straffefritt å bruke narkotika.

– Skjønnmaler rusen

Mateos mener avkriminalisering vil sende nysgjerrige hasjrøykende ungdom inn i den offentlige helsekøen. Der er det trangt nok fra før.

– Jeg støtter dem som er tett på rusoppfølging og ungdom. De har advart om at reformforslaget vil gjøre deres arbeid vanskeligere. Som tidligere misbruker er det skremmende å vitne at politikere, uten erfaring, holder skjebnen til norske barn og unges fremtid. Føre-var-prinsippet er fraværende, i stedet iverksettes en ideologisk drevet reform som vil fjerne nær alle forpliktende konsekvenser for narkotika.

Tar tid å bygge tillit

– Skal jeg kunne motivere andre på en sannferdig måte, må livet ha sannhet i seg. Jeg vet hva rus gjør med sinnet.

Under nedstengingen for et år siden eskalerte oppdragsmengden til Mateos, til tross for mange kansellerte foredrag. Det er flest gutter som tar kontakt. Men nå ser han at det er et økende antall jenter. Spillereglene hans er åpenhet – det er viktig å ha foreldrene med. Sistnevnte gruppe tar også kontakt for å få råd.

– Grepene under nedstengingen for et år siden opplevdes som en belastning for mange unge. De mistet blant annet tilgangen på helsesykepleiere, da disse ble omrokert. Når unge mennesker mister møteplasser, noe de er helt avhengig av for å ivareta relasjoner og egen psykisk helse, går det utover følelsen av verdi. Det er min erfaring.

Michel Mateos vet at det tar tid å bygge tillitt. Spesielt med unge. Han er derfor sterkt kritisk hvordan det er tenkt, i regjeringens forslag til ny rusreform, å møte unge som ruser seg.

– For å få til en farbar vei må det bygges en relasjon over tid. Det tar om lag ti timer. Minimum. Det er derfor svært uheldig at det kun legges opp til én obligatorisk samtale med en kommunal rådgivende enhet.

Gebyr for ikke å møte opp

Regjeringen mener at det bør ha en konsekvens å ikke følge politiets pålegg om møteplikt. Det foreslås derfor å innføre et gebyr dersom en ikke møter opp hos den rådgivende enheten.

– Det er tenkt at dette vil kunne føre til at flere møter, slik at helsetjenesten kommer i posisjon til å hjelpe flere. Men et gebyr skal likevel ikke gis dersom det vil være urimelig tyngende på grunn av personens økonomi og livssituasjon.

Det foreslås at gebyret settes til to ganger rettsgebyret. Det vil i dag si 2398 kroner. Mindreårige skal som regel innkalles med sine foreldre. Det er tenkt at de vil bli fulgt opp, samt få informasjon om risiko og helseskader ved narkotikabruk. De vil også få tilbud om hjelp til å håndtere rusproblemene sine.

– Jeg vet hvordan disse samtalene går, fordi jeg bruker mye tid sammen med ungdom. Det tar ikke én time å vinne tillit, få opp motivasjonen og samtidig oppnå at ungdom reflekterer åpent om livet sitt.

– I det hele tatt få noen til å åpne seg om rusens egenskaper. For hvilken ungdom er det som har et rusproblem?

Mange foreldre er usikre og naturlig nok engstelige når ungdommen begynner å ruse seg. Mateos er opptatt av at dette ikke må bagatelliseres. Foreldre må tas på alvor.

– De bekymringene man har, må man få eie selv. Ingen bør fortelle en mor eller far hva de skal føle, det er derfor kritikkverdig av de som er for avkriminalisering harselerer med en stor gruppe foreldre, som vi eksempelvis ser hos «Foreldreoppropet mot narkotika». Det spiller ingen rolle hvem som står bak oppropet, det som er viktig er at foreldre får tilbud om en plattform der de blir hørt.

Mateos har så langt holdt en lav profil uten å mene så mye om rusreformen, men det toppet seg da unge politikere delte ut buttons med «legalize it» på skoler.

– Det er spesielt når unge politikere, uten livserfaring, skal uttale seg skråsikkert om fremtiden. Uten andre tanker enn for egen vinning. Det er bare å brenne ut unge i ilden. Signalene dette sender, er at dop er ufarlig.

– Det er mye bra i reformen, det er gode ting, men det presenteres et forenklet narrativ som ikke tar med seg kompleksiteten i rusfeltet. Det er blant annet altfor dårlig arbeid gjort på oppfølgings- og behandlingssiden, sier han.

Mateos syns det er leit at debattklimaet bærer preg av en form for uthenging. Han opplever at enkelte opptrer med en besettelse der de forfølger både personer og foreninger, hvor det også er om å gjøre å bryte noe mest mulig ned, avslutter Mateos.

PS! Det gjøres oppmerksom på at journalisten kjenner intervjuobjektet. Red.