«Å komme hit var som å bli tømt ut i et stort tomrom»

ULLERN: Det kokte på sosiale medier, og svært mange kunne fortelle om lignende opplevelser. Helsehuset er et sted hvor man kommer for en kort periode – gjerne 14 dager, som rehabilitering etter for eksempel et sykehusopphold eller etter en periode med tunge helsemessige utfordringer.

Under gjengis Riisers ytring, først publisert i avisen Vårt Land. Men ingen har konfrontert de ansvarlige med hennes påstander og opplevelser. Det gjør vi her. Vi har innhentet kommentarer fra både Sykehjemsetaten, fra Bydel Ullern og fra institusjonssjefen ved Ullern Helsehus.

Her er Liv Riisers innlegg:

«I snart to uker har jeg bodd midt i krisa i eldreomsorgen. Nærmere bestemt på Ullern helsehus på Oslo beste vest. Jeg kom hit etter to uker på ortopeden på Ullevaal der jeg var blitt operert etter et brudd. Nå var jeg klar for utskrivning derfra, men kunne ikke tilbakeføres til hjemmet, som det vel heter, og havnet her. På dobbeltrom sammen med R som har fått livet sitt splintret av grunner jeg ikke vet. Hun venter på sykehjemsplass, mens jeg venter på å komme videre til Radiumhospitalet.

Stedet her er nytt, stort, hardt og upersonlig. Man kommer inn i en slags ankomsthall som også er treningsrom der jeg øver på å gå uten å belaste det opererte beinet. Det står en sofa og noen stoler litt tilfeldig plassert, men ingenting er gjort for å gjøre det litt hyggelig eller skape skjermede områder for det som måtte foregå av familiære dramaer. Jeg har vært ufrivillig vitne til flere enn jeg liker.

Følg korridoren til venstre helt inn, og der bor jeg. I en seng stuet inn i en krok på et som egentlig er et enerom. En grei fysioterapeut hjalp meg å snu senga så jeg slapp å ha utsikt rett inn til do. Jeg kom hit etter å ha ventet i nesten fire timer på rullestoltaxi og ble møtt av en sykepleier som trykket en informasjonsbrosjyre opp i ansiktet på meg og formante meg strengt om stedets regler før hun forsvant. Mannen min fikk allernådigst komme for å se hvor jeg var, «det er jo over visittid nå».

Å komme hit var som å bli tømt ut i et stort tomrom, og sånn har det vært siden. Det er jo et vaktsystem og jeg får medisiner og mat som jeg skal. Operasjonssåret blir stelt og jeg får min daglig halvtime med fysio. Ellers råder tomheten. Det er en skrikende mangel på ledelse her, noen og noe som sier velkommen hit og sånn gjør vi det her. I stedet er det nærmest maskinmessige vaktordninger dekket opp av stadig vekslende personale fra alle verdens hjørner. Jeg har ikke tall på hvor mange som har vært innom rommet her i løpet av disse to ukene, og jeg mistenker at det er personalbyråene som sørger for å dekke hullene i vaktplanen. De gjør så godt de kan på stotrende norsk, og jeg tar meg i å lure på hvilke språkkrav som egentlig gjelder for dem som har fått jobb. Jeg klarer meg som best jeg kan og innimellom blir det morsomme samtaler og gode møter. Men innimellom griner jeg, eller jeg kjefter og smeller. Og jeg ser jo på R, at hun kan bli sint og forvirret over enda et fremmed ansikt (med munnbind) som sier at jeg skal hjelpe deg.

Rett skal være rett: det er fast ansatte her som du ser igjen på avdelingen gjennom uka. På sitt beste kan de være både flinke og hyggelige. Men travle! De kan ikke komme nok ut av rommet når de har vært her, og alltid, alltid, sier de: det er så mange her.

Det verste her er tomheten. Følelsen av å være stuet inn i en kaserne der målet er å få systemet til å gå rundt, samme hva. Får jeg besøk (som jeg får) må vi sitte i kroken min ved senga, det finnes ingen steder der vi kan sitte sammen i et skjermet hjørne. På det som heter stua, er det en miks av demente gamle (Gud være med dem) og helsefagarbeidere (som de vel heter) uten interesse for omgivelsene. På spisebordet sto det julestjerner da jeg kom hit 1. mars. De er flyttet nå fordi jeg ba noen om å ta dem vekk. Men ingenting kom i stedet. På verandaen det er sol på ettermiddagen står det to blomsterpotter med våte sneiper fra i fjor. Jeg har prøvd og prøvd å få noen til å ta dem vekk, med da blir folk fjerne i blikket og snakker om vaktmesteren og om at de har varslet og at det er så mange her. Det ville ta dem mindre enn ti minutter å få vekk de stinkende sneipene, men nei. De kommer nok til å stå der forsatt når jeg har dratt herfra.

I dag er en god dag. Flink sykepleierstudent på vakt, god stemning på stua. Men jeg har hatt dager og kvelder her da jeg har rast og grått og ringt hjem for å holde tak i virkeligheten. Jeg er mentalt utslitt, men har lært meg å klare meg selv så langt det går. Bakser meg ut av senga og over i rullestolen, klarer meg sjøl med det som heter «stell» her i huset. Er selvhjulpen nok til å unngå å bli «observert i stellesituasjonen».

Min romkamerat R og jeg er blitt venner. Hun har hatt en stolt yrkeskarriere, det har jeg fått vite av slektninger på besøk, og hun har fortsatt kraft i stemmen og styrke i blikket. Tidlig på morgenen kan hun ha sine klare øyeblikk, og rett som det er, starter hun dagen med å si: jeg skjønner ingen ting. Det er så mye rot her. Det er så mye bortkasta tid.

Og her en morgen på badet smalt det da nok en pleier skulle hjelpe henne i gang med dagen. Skal jeg gre håret ditt, spurte hun.

– Nei! Sa R., med stor kraft.

- Jeg har ingen tillit til Ullern helsehus.

Det har ikke jeg heller, og jeg lurer på: hvem er det i systemet som har ansvar for et sted som dette? Jeg mener, virkelig ansvar for at det er et godt sted der vi som ligger på vent kan oppleve at vi er noe mer enn et navn på døra? Har helsebyråden vært her og snakket med pårørende eller sånne som meg som er klare i hodet selv om vi for øyeblikket ikke kan gå? Huset står her som det står, stort, kaldt og sjelløst, men noe må kunne gjøres for å skape et minimum av hygge.

Nå har jeg vært her i snart to uker og om noen dager skal jeg videre. Men før jeg drar, må jeg rope ut mitt raseri og min fortvilelse over at steder som dette finnes, og at folk som sitter med makta virker som de er fornøyd med det,

- Jeg er rystet, sier R.

Det er jeg også.»

Helsehus-direktøren: – Skal ikke bli møtt slik

Johnny Jakobsen, direktør helsehus i Sykehjemsetaten, svarer slik om kritikken:

«Liv Riiser har i dialog med oss, samt i sitt innlegg i avisen og på Facebook beskrevet hvordan hun opplevde å ikke bli nok sett av våre ansatte under sitt opphold på Ullern helsehus. Først og fremst synes vi det er leit at hun har opplevd dette. Vi ønsker ikke at noen av de tusenvis av pasientene som er innom hvert år skal sitte med en slik opplevelse. Hun peker også på andre viktige områder som vi målrettet jobber med for å bli bedre på.

Ullern helsehus åpnet i 2017 som nytt helsehusbygg og er ett av fire helsehus i Oslo. Helsehusene ligner på sykehus, men det gjennomsnittlige behandlingsoppholdet er noen uker i stedet for noen dager. Helsehusene er primært organisert og bygget opp for å ivareta eldre pasienter som skrives ut fra sykehus, og for å bidra til at de skal kunne klare seg godt hjemme etter oppholdet. Hovedfokus er på medisinsk behandling og rehabilitering, og kompetansen er innrettet etter det.

Alle ansatte på helsehuset har utdannelse i klinisk arbeid. Helsehusene har sykepleiere, helsefagarbeidere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og leger. Riiser skriver at «det er jo et vaktsystem og jeg får medisiner og mat som jeg skal. Operasjonssåret blir stelt og jeg får min daglig halvtime med fysio.». Det er bra at hun er fornøyd med det medisinske tilbudet. Ved gjennomgang av dette oppholdet i ettertid, ser vi også at våre rutiner er fulgt når det gjelder medisinsk oppfølging av lege og dokumentasjon.

Riiser opplever helsehuset som kaldt, sjelløst og få skjermede områder til å håndtere familiære dramaer. Opplevelsen har nok sammenheng med at helsehus ligner på et sykehus, blant annet for å kunne håndtere opphold av kortere varighet for mange tusen innbyggere i løpet av et år med vekt på god hygiene, renhold og nødvendige smitteverntiltak.

Men en viktig forskjell mellom helsehus og sykehus er at det i all hovedsak er enerom til alle pasienten på helsehusene. Her kan familiære dramaer håndteres. Eneste unntaket er noen få plasser i dobbeltrom på Lilleborg helsehus og noen plasser som vi har måttet ta i bruk i vintermåneder, når de rundt 40 ekstra beredskapsplassene i enerom allerede er fylt opp.

Vi ser at vi kunne gjort en bedre jobb med å sørge for at Riiser ble bedre sett og ivaretatt under oppholdet. Alle pasienter har individuelle behov som handler om mer enn medisinsk oppfølging. Hun etterlyser også mer hygge- og trivselstiltak. Dette er noe vi allerede er i gang med å se på. Lilleborg helsehus har et samarbeid med flere kulturinstitusjoner, og dette er noe vi ønsker å få til på de andre helsehusene.

Riiser tar også opp språkutfordringer hos enkelte ansatte. Hun har dessverre rett i at et lite mindretall av ansatte har språkutfordringer. Dette ble i perioder i pandemien forsterket ved at det var krevende å innhente helsepersonell når medarbeidere var syke, passet på syke barn eller var i karantene. På det meste hadde 700 medarbeidere på helsehus og landtidshjem i Oslo koronarelatert fravær samtidig.

Det er likevel slik at Sykehjemsetaten har klart definerte krav til norskferdigheter for alle medarbeidere, og dette blir undersøkt ved alle ansettelser og ved innleie av vikarer. Likevel er det et lite mindretall av de som ble ansatt før språkkrav ble innført, og på tross av omfattende opplæring, dessverre ikke har løftet språkferdighetene tilstrekkelig. Dette er noe vi arbeider systematisk med å bedre fordi det gjør det vanskeligere å være pasient, spesielt i situasjoner der medarbeidere benytter munnbind.

Vi har medarbeidere fra hele verden og er stolte av våre dyktige medarbeidere. Vi verdsetter dette mangfoldet og bruker det for å gi best mulig tjenester til Oslos mangfoldige befolkning. Oslo skal de neste ukene og månedene ta imot flere tusen flyktninger fra Ukraina. Også eldre hjelpetrengende vil komme og få helsetjenester fra oss. Da er det fint at vi eksempelvis har dyktige ansatte som snakker ukrainsk.

Hundrevis av medarbeidere gir helsehjelp til tusenvis av pasienter på våre helsehus hvert år. Vi er helt åpne om at det dessverre skjer feil og uheldige episoder. Dette må vi lære av og iverksette så gode tiltak at vi reduserer risikoen for noe lignende skal skje igjen. Vi retter nå også opp en del av de konkrete tingene vi har fått tilbakemelding fra Riiser på. Det vil nå bli tatt en gjennomgang av fellesarealer og terrasser for å sørge for mer ryddige omgivelser. Pasienter skal ikke oppleve å bli møtt på samme måte som hun beskriver.

Vi kan alltid bli bedre, og det er viktig at vi blir minnet på det. Men vårt primære fokus må fortsatt være å bidra til at eldre innbyggere i Oslo kan bo hjemme og fungere i en hjemmesituasjon.»

Ullern Helsehus: – Forhold som enkelt bør kunne rettes på

Susanne Tranvåg Øren er institusjonssjef ved Ullerntunet, som består av både sykehjem og helsehus. Hun sier til Akersposten at opplevelsene til Liv Riiser er noe hun er oppriktig lei seg for.

Samtidig sier hun følgende om sine ansatte: – Jeg er oppriktig stolt av den jobben de utfører. Det er krevende å håndtere eldre mennesker som utskrives tidlig fra sykehus, og overføres hit mens de blant annet fortsatt er i behov av tett og kompleks medisinsk behandling og pleie. 70 prosent av våre pasienter kommer direkte fra sykehus, og i 2021 hadde vi nærmere 1200 pasienter innlagt hos oss. I gjennomsnitt er pasientene innlagt 2-3 uker på helsehus, hvor vi har en kapasitet på 96 plasser.

– Men hvordan leser du Liv Riisers kraftige kritikk?

– Jeg er, som nevnt, lei meg og trist over å høre om hennes opplevelser hos oss. Det er ikke slik det skal være. Det skal også nevnes at i perioden 1. desember til 31. mars har Sykehjemsetaten opprettet noen ekstra senger, såkalte vinterplasser. Dette er gjort for å avhjelpe det økte behovet for helsehusplasser som erfaringsmessig oppstår i vintermånedene. Ullern helsehus har i den nevnte perioden hatt 6 vinterplasser, som er gjennomført ved at enkeltrom midlertidig blir gjort om til dobbeltrom. Riiser fikk plass på en av disse plassene.

– Er dere for få ansatte?

– Vi har samme bemanning nå som under den forrige driveren her, private Norlandia. Antall årsverk på Ullern Helsehus er 105,39 årsverk i klinisk, pasientrettet arbeid. Disse årsverkene består av faggruppene sykepleiere, helsefagarbeidere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og leger, og tallet har som sagt vært stabilt og på linje med det som var mens Norlandia driftet, sier hun og legger til:

– Vi kunne sikkert med fordel vært flere, men dette er nå en gang bemanningen vi har, og vi gjør vårt beste ut i fra det. Det påpekes likevel forhold som enkelt bør kunne rettes på. Det er noe lavthengende frukt her, som enkelt kan tas tak i. Vi skal ha en gjennomgang av dette, og håper å unngå slike opplevelser som Liv Riiser hadde. Vi er også i gang med å se på hvordan vi kan styrke aktiviteter for våre pasienter – for eksempel i samarbeid med lokale krefter osv. Vi har mer av det på sykehjemmet, men dette er noe som vi absolutt også bør ha mer av på Helsehuset, sier Øren.

BU-leder: – Ber tilsynsutvalget se på saken

– Jeg er glad for at noen sier fra når ting ikke er som det bør være, sier leder for bydelsutvalget i bydel Ullern Carl Oscar Pedersen i en kommentar til Liv Riisers krasse ytring om sine opplevelser på Ullern helsehus.

– Det er trist at det er slik, og dette er noe som vi absolutt vil følge opp politisk. Det er også all grunn til å be tilsynsutvalget se på saken. Dette utvalget har dessverre vært inaktiv en periode på grunn av covid-pandemien, men nå løsner dette slik at utvalget kan komme på banen igjen. Jeg vil også be Sykehjemsetaten møte i vår Helse- og sosialkomité for å redegjøre for tiltak i saken, sier Carl Oscar Pedersen.

PS! Akersposten får opplyst at Liv Riiser gikk bort i oktober 2022. Red.