13 minutters jogg

Jeg blir ofte høy av å løpe, og etter hvert som jeg nedover Sognsveien dro ut steget en anelse, fikk endorfintrafikken grønt lys fra alle kanter. Tankene rundt hva jeg løp fra og til ga meg en fantastisk frihetsfølelse, den man gjerne får etter å ha avsluttet et forhold som altfor lenge har vært en sann pine.

Uenighet, krangling og beskyldninger – det var lite rødvin og levende lys når vi og Ullevaal stadion møttes. Vi hadde vokst fra hverandre, og det økonomiske spørsmålet gjorde at vi til slutt ikke hadde annen mulighet enn å ta ut skilsmisse. Det var ironisk nok Lyn som var initiativtaker til byggingen av Ullevål stadion – skapelsen av 'Lyns monster'.

Jeg kastet et blikk opp på Vestre Aker kirke på Kalvehaugen og funderte på menighetens syn på Ullevaal stadions tidligere bigami. (Det er godt at Vålerenga fortsetter å spille der inntil videre slik at ethvert pølsekjøp beriker moderklubben vår).

Jeg jogget videre gjennom Adamstuen, der Lyn ble stiftet i sin tid, og fortsatte ned Thereses gate, det knappe kilometerlange sistestrekket. 13 minutter etter start sto jeg og kikket opp på Bisletts fasade, et ytre som i motsetning til sin kollega, gjenspeiler dets indre kvaliteter.

Jeg gikk inn fra Sofies gate og kom umiddelbart i prat med svært hyggelige ansatte i Bislettalliansen, deriblant daglig leder Tom Fremstad. Vi snakket om mulighetene og ikke begrensningene i deres kontorer som badet i sol med utsikt til gressmatta. Det var for mye snø til at bilder ville kunne skape min planlagte entusiasme, men så starter vi heller ikke serien før om noen uker – etter at skisesongen er over.

Avstanden mellom de to stadionene er både stor og liten på samme tid. Og begge avstander gjør at jeg gleder meg veldig til å se Lyn spille på Bislett i år.

Heia Lyn!



Jan Briseid

Publisert fredag 19. mars 2010 kl. 16:02.
Sist oppdatert fredag 19. mars 2010 kl. 16:05.